Jostedalen på bretur - Sikker gjennomføring av vandremetode på bre

Det første som gjør seg gjeldende for en sikker gjennomføring av vandremetode på bre, er å ha utstyret i orden. Utstyret bør også sjekkes regelmessig. Stegjern, hjelm, isøks, karabinere, slynger, ekstra tau, prusicer og god bekledning. Bekledningen bør dekke det meste av hudoverflaten for å unngå kutt fra iskrystallene.

Hvorfor skal en gå i taulag på bre? En utglidning eller et fall kan ha fatale konsekvenser om en ikke klarer å stoppe/bremse fallet. En innbinding i taulag på fire personer, der en person faller, vil de tre andre mest sannsynlig klare å holde igjen, og ikke minst minimere fallhøyden.
Avstanden mellom personene i taulaget er sagt å være 3-4 favner. Selv mener jeg det er bedre med litt større avstand, da dette vil skape et større spillerom for hver person. Når det er nødvendig kan en heller korte inn tauet ved hjelp av en klem- eller vikingknute som en kan se på bildet ved neste avsnitt.

Ved ferdsel på bre er fransk teknikk den tryggeste ferdselsmåten på stegjern. Fransk teknikk går ut på å ha flest, helst alle, taggene nede i isen samtidig, og å bruke hele sålen som støtteflaten. Ved helning er det da bedre å knekke i ankel- og kneledd enn å kante stegjernene, noe som kan føre til utglidning som følge av feil belastning og bruk av støtteflate. Harde sko er å foretrekke, da myke sko vil føre til mindre trykk på alle taggene ved brattere gange. Isøksen skal også holdes i et fast grep, som kalles t-grepet. Da har du håndflaten på øksebladet, med bladet stikkende ut fra kroppen. Dette for å være klar for å bremse om det skulle skje et fall.

Metoden for gange som oftest er brukt på bre kalles vandremetoden. Vandremetoden skiller seg ut fra klatremetoden ved at alle i taulaget kan bevege seg samtidig. Ved ferdsel på bre skal en søke etter de laveste formasjonene i terrenget. En skal gå i skarene, ikke sprekkene. For at et taulag skal fungere optimalt må tauet mellom personene i taulaget være noenlunde stramt. Ved vanlig gange er det optimalt at tauet såvidt subber ned i bakken mellom personene. Det er ved farlige områder tauet bør strammes mer inn. Om noen roper "stramt tau" skal dette være med på å skjerpe sansene og øke konsentrasjonen. Du har sikkert selv gått på bre og merket at om du ikke går som nummer èn eller to, så er det lett for å bare gå i fotsporene til de forran. Stramt tau gjøres f.eks. ved overgang over en snøbro. Da er det viktig å ha de bak førstemann i taulaget parrallelt med gåretningen. Kjøttvekten skal kunne holde igjen, om det skulle komme et fall. God kommunikasjon innad i taulaget er essensielt, og en er ikke bedre enn den minst erfarne i taulaget. En sondering av broen bør gjøres før overstigning. Det vi si at du stikker øksen ned i snøen for å sjekke dybden på snøen.

Brevanding, som mange andre friluftslivsaktiviteter og idretter, handler om konsekvenstenking. Brevandring handler om å minimere risiko, minimere og av og til akseptere.
Ved vandring på bre bør en også hele tiden tenke risiko ved gruppens og ens individuelle valg. En bør hele tiden tenke konsekvens.

Hva skjer hvis jeg faller nå? Hva skjer hvis de andre i taulaget mitt faller? En burde hele tiden gå i formasjoner på breen for å ha noe å falle på. Å gå i et åpent landskap der en utglidning vil ende ned i ei steinur er aldri å foretrekke. Her kommer en innpå mellomforankringer.
Et taulag burde alltid se etter naturlige forankringer i terrenget for å sikre og holde igjen et fall. Gange med taulaget langs en langsgående sprekk kan ha fatale konsekvenser ved en utglidning sidelengs. Kraften blir for stor å holde igjen, noe som kan føre til en glidelåseffekt, og alle i taulaget vil havne i sprekken. En mellomforankring kan på blåis være en isskrue, mens det på snødekt bre kan være et anker. Det er da festet en slynge og karabiner i denne isskruen og ankeret, som den i taulaget fester hovedtauet inn i. En mellomforankring er med på å korte inn fallet og kraften i fallrykket som hjelper de andre med å holde igjen ved et eventuelt fall. Det det gjøres en overgang mellom flere sprekker der taulaget ikke klarer å stå parrallelt med kjøttvekten, kan det settes en styrende mellomforankring. Dragretningen blir da korrekt for resten av taulaget som kommer bak. Standplass kan også brukes, men å sette standplass tyder på at taulaget har gått ut fra vandremetoden og har gått over til klatremetoden. Dette var noe som vi oppsøkte siste dag for å erfare på kroppen hvordan dette var. Selvfølgelig på en sikker måte.


Alpine farer lurer også til og fra breen, da som steinsprang fra dalsidene rundt breen. Eller elven som ble gått over på morgenkvisten har vokst seg så stor at den ikke lar seg passere senere på kvelden. Det er også ved ferdsel til og fra breen de fleste skadene oppstår. Folk er slitne og uoppmerksomme. En overtråkk eller å skli på glatt svaberg er skader som ofte forekommer. En bør huske at turen ikke er over før en sitter trygt hjemme i soffan.


Litteratur

Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring. Den Norske Turistforening. Oslo

Anbefalt tilleggslitteratur

Nesje, A (2012). Brelære. 2.utg. Høyskoleforlaget AS. Kristiansand