Veiledertur - Veitastrondivatnet med havkajakk

Veiledertur er en tur for hele friluftslivskullet. De tre friluftslivsklassene blir blandet. All planlegging av tur lages av tredjeklassingene som en del av deres erfaring som veiledere. Tre dager i kajakk på veitastrondivatnet lå for tur. I dette blogginnlegget vil forskjellige padletak være i fokus.

 

Drivtak: Sett padleåren vertikalt i vannet så langt frem som mulig, dra bak. Avslutt bevegelsen når bladet er på høyde med hoften. 

Bremsetak: Når årebladet er i høyde med hofta, roteres åren en kvart omdreining (90 grader) slik at den flate siden blir presset eller trykt mot vannet.

J-tak: Starter som et drivtak. Roteres gradvis utover og avslutter i samme posisjon som for bremsetaket, men nå ligger altså åren skrått ut fra båtsiden. J-tak på grunn av bevegelsen du lager i vannet.

Baktak: Du må kunne bremse en kajakk. Dette er en revers av drivtaket. Setter åren i høyde med hoften, og fører så bladet framover i vannet.

Støttetak: Om kajakken holder på å velte, reager slik: Legg eller slå årebladet flatt og bestemt mot vannflaten, slik som en bever..

Svingtak

Sveip: Setter i åren på samme måte som drivtak, men istedet for å trekke åren bakover, drar du årebladet utover og bakover i en bue. Avslutter helt inntil båtsiden bak deg. (Halvsveip: starter taket skrått ut fra hofta).

Baksveip: Sveip eller halvsveip baklengs fungerer som bremsetak som svinger båten samtidig.

Sidelengs

Drag: Et drag trekker kajakken sidelengs. Sett åren ut så langt du greier til siden, dra den inn mot kajakken.

Bend: Motsatt, sett åren inntil båten, trekk den utover (Mytting og Bischoff, 2008: 177-181).

Vits: "Det er bedre med padletak i hånden, enn drivtak,bremsetak, J-tak, baktak, støttetak og svingetak på taket" - Robin Aasen

 

Lite vind, lav tåke blandet med det blå brevannet gjorde padlingen magisk

Litteratur

Mytting I. og Bischoff A. (2008) Friluftsliv. Gyldendal Undervisning 2. utgave
                       

Jostedalen på bretur - Sikker gjennomføring av vandremetode på bre

Det første som gjør seg gjeldende for en sikker gjennomføring av vandremetode på bre, er å ha utstyret i orden. Utstyret bør også sjekkes regelmessig. Stegjern, hjelm, isøks, karabinere, slynger, ekstra tau, prusicer og god bekledning. Bekledningen bør dekke det meste av hudoverflaten for å unngå kutt fra iskrystallene.

Hvorfor skal en gå i taulag på bre? En utglidning eller et fall kan ha fatale konsekvenser om en ikke klarer å stoppe/bremse fallet. En innbinding i taulag på fire personer, der en person faller, vil de tre andre mest sannsynlig klare å holde igjen, og ikke minst minimere fallhøyden.
Avstanden mellom personene i taulaget er sagt å være 3-4 favner. Selv mener jeg det er bedre med litt større avstand, da dette vil skape et større spillerom for hver person. Når det er nødvendig kan en heller korte inn tauet ved hjelp av en klem- eller vikingknute som en kan se på bildet ved neste avsnitt.

Ved ferdsel på bre er fransk teknikk den tryggeste ferdselsmåten på stegjern. Fransk teknikk går ut på å ha flest, helst alle, taggene nede i isen samtidig, og å bruke hele sålen som støtteflaten. Ved helning er det da bedre å knekke i ankel- og kneledd enn å kante stegjernene, noe som kan føre til utglidning som følge av feil belastning og bruk av støtteflate. Harde sko er å foretrekke, da myke sko vil føre til mindre trykk på alle taggene ved brattere gange. Isøksen skal også holdes i et fast grep, som kalles t-grepet. Da har du håndflaten på øksebladet, med bladet stikkende ut fra kroppen. Dette for å være klar for å bremse om det skulle skje et fall.

Metoden for gange som oftest er brukt på bre kalles vandremetoden. Vandremetoden skiller seg ut fra klatremetoden ved at alle i taulaget kan bevege seg samtidig. Ved ferdsel på bre skal en søke etter de laveste formasjonene i terrenget. En skal gå i skarene, ikke sprekkene. For at et taulag skal fungere optimalt må tauet mellom personene i taulaget være noenlunde stramt. Ved vanlig gange er det optimalt at tauet såvidt subber ned i bakken mellom personene. Det er ved farlige områder tauet bør strammes mer inn. Om noen roper "stramt tau" skal dette være med på å skjerpe sansene og øke konsentrasjonen. Du har sikkert selv gått på bre og merket at om du ikke går som nummer èn eller to, så er det lett for å bare gå i fotsporene til de forran. Stramt tau gjøres f.eks. ved overgang over en snøbro. Da er det viktig å ha de bak førstemann i taulaget parrallelt med gåretningen. Kjøttvekten skal kunne holde igjen, om det skulle komme et fall. God kommunikasjon innad i taulaget er essensielt, og en er ikke bedre enn den minst erfarne i taulaget. En sondering av broen bør gjøres før overstigning. Det vi si at du stikker øksen ned i snøen for å sjekke dybden på snøen.

Brevanding, som mange andre friluftslivsaktiviteter og idretter, handler om konsekvenstenking. Brevandring handler om å minimere risiko, minimere og av og til akseptere.
Ved vandring på bre bør en også hele tiden tenke risiko ved gruppens og ens individuelle valg. En bør hele tiden tenke konsekvens.

Hva skjer hvis jeg faller nå? Hva skjer hvis de andre i taulaget mitt faller? En burde hele tiden gå i formasjoner på breen for å ha noe å falle på. Å gå i et åpent landskap der en utglidning vil ende ned i ei steinur er aldri å foretrekke. Her kommer en innpå mellomforankringer.
Et taulag burde alltid se etter naturlige forankringer i terrenget for å sikre og holde igjen et fall. Gange med taulaget langs en langsgående sprekk kan ha fatale konsekvenser ved en utglidning sidelengs. Kraften blir for stor å holde igjen, noe som kan føre til en glidelåseffekt, og alle i taulaget vil havne i sprekken. En mellomforankring kan på blåis være en isskrue, mens det på snødekt bre kan være et anker. Det er da festet en slynge og karabiner i denne isskruen og ankeret, som den i taulaget fester hovedtauet inn i. En mellomforankring er med på å korte inn fallet og kraften i fallrykket som hjelper de andre med å holde igjen ved et eventuelt fall. Det det gjøres en overgang mellom flere sprekker der taulaget ikke klarer å stå parrallelt med kjøttvekten, kan det settes en styrende mellomforankring. Dragretningen blir da korrekt for resten av taulaget som kommer bak. Standplass kan også brukes, men å sette standplass tyder på at taulaget har gått ut fra vandremetoden og har gått over til klatremetoden. Dette var noe som vi oppsøkte siste dag for å erfare på kroppen hvordan dette var. Selvfølgelig på en sikker måte.


Alpine farer lurer også til og fra breen, da som steinsprang fra dalsidene rundt breen. Eller elven som ble gått over på morgenkvisten har vokst seg så stor at den ikke lar seg passere senere på kvelden. Det er også ved ferdsel til og fra breen de fleste skadene oppstår. Folk er slitne og uoppmerksomme. En overtråkk eller å skli på glatt svaberg er skader som ofte forekommer. En bør huske at turen ikke er over før en sitter trygt hjemme i soffan.


Litteratur

Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring. Den Norske Turistforening. Oslo

Anbefalt tilleggslitteratur

Nesje, A (2012). Brelære. 2.utg. Høyskoleforlaget AS. Kristiansand

Skogstur i Kaupanger - Overnatting i Gapahuk

Overnatting i Kaupangerskogen sto for tur. Basic friluftsliv var i fokus. Basic friluftsliv omfatter oppsett av gapahuk, hvordan lage bål, mat ute i naturen, både på bål, i kokegrop og i sjusteinsovn. Det ble også lagt vekt på vedsanking, kløyving og sporløs ferdsel.
I dette blogginnlegget vil det bli sett på ulike måter å sette opp gapahuk på.

Gapahuk er bare en av mange former for enkelt overbygg (Friluftsråd).
Det er mange måter en kan ha et enkelt overbygg på. Denne turen ble presenning brukt som ly.

Når en leter etter overnattingsplass for natten er de fem v'ene gode huskeregler.
Vind, vann, vannrett, ved og venner.

Over kan en se et før og etterbilde der vi satt opp vår gapahuk. Som du kan se er det litt helning, altså ikke helt vannrett. Grunnen til dette er at en god del flatere partier var mosebelagt. Som kjent suger mose til seg mye fuktighet, det hadde derfor vært en veldig våt affære å bosatt seg her.

Vind var det ikke meldt, derfor tok vi heller ikke hensyn til dette av oppbygningen av gapahuken.
Ved bygning av en vindsikker gapahuk bør åpningen gå i motsatt retning fra der vinden kommer. Det er også et pluss å ha sidevegger, samt en liten flik av presenningen som dekker det øverste partiet av den store åpningen. Vann var det like ved. En bekk som rant med god hastighet. Det var mye ved i nærområdet, spesielt da tørr furu og einer, som ga en god knekkelyd når du brakk den. Dette er et godt tegn på at veden er tørr. Venner var det selvfølgelig nok av. Faktisk fire bare i min gapahuk. Rammene for campen var absolutt godkjent, og gapahuken vår tålte sludden som kom den første natten. Som en kan se på bildet over til høyre er gapahuken støttet opp med to solide stammer. Presenningen er knytt rundt toppen av hver stamme. Bak er de to hjørnene strammet inn med tau til en nær stamme. For å sikre større høyde på gapahuken er det knytt et tau midt på gapahuken som er blitt strammet i et tre bak, ikke ved stammen, men høyere på en grein for å skape høyde.
Her er "kongletrikset" brukt. Her tar du en kongle under presenningen, surrer den inn og på oversiden tar du et tau rundt konglen og strammer til ved en knute.

 Læreren vår bygde også en gapahuk. Siden han bare var èn person, trengte han bare å finne vannrett plass til seg selv i bredden. Dette åpner opp for et enormt område for bosted i forhold til et bosted for fem personer.
Taket på denne gapahuken er støttet opp av to støtter. Støttene består av tre stabile pinner satt mot hverandre og knytt sammen. Støtteflaten blir da større og gapahuken står stødig. I tillegg var en kjepp lagt mellom disse to for ekstra stabilitet opp mot hverandre. Presenningen er lagt over denne pinnen. Langs siden for å unngå at presenningen flagrer har det blitt laget barduner av pinner som er satt ned i bakken

To av gruppene lagde en mer tradisjonell type gapahuk. Her var taket støttet opp av pinner knytt sammen med en overliggende pinne. Knuten brukt var dobbel halstikk. I tillegg var det to stabile kjepper som støttet taket på sidene. Denne type gapahuk tåler solide nedbørsmengder på grunn av den skrå helningen og kjeppene som støtter taket. Det vil da ikke skje noen vannoppsamling. Den blir også ganske stabil i sterk vind.

 En gruppe hadde tilgang til en over gjennomsnittet stor presening. De satt den mellom to store furu. De knyttet fast en tredje furu, som de sagde ned, på tvers av disse. Presenningen ble lagt over. De bardunerte med tau og la på steiner på presenningen som var ned i bakken. Dette ble et gapahus. De kunne stå oppreist inni denne. Faren ved denne type gapahuk er vannoppsamling. Flere av beboerene i denne gapahuken våknet på natten og sjekket flere ganger. Men det viste seg at furuene skjermet gapahuken for nedbøren som kom.

Litteratur

Enkelt om gapahuk (Friluftsråd). [Internett] Tilgjengelig fra:
            http://www.friluftsrad.no/file=7213 [Tirsdag 11.11.2014]

Ti utvalgte arter fra Høyfjellsturen

Bjørk

Familie: Bjørkefamilien
Størrelse: Opptil 10 meter, vanligvis 3-5 meter
Enkeltindivider er funnet opp til 1580moh i jotunheimen.
Utbredelse: Fjellstrøk i Europa og Nord- og Midt- Asia.

Bjørk utgjør et viktig innslag i barskogregionen på fjellet. Ovenfor barskogen danner fjellbjørk grensen mot snaufjellet. Fjellbjørk regnes som en underart av vanlig bjørk. Stammen på fjellbjørka er ofte vridd eller bøyd. Stort snøtrykk kan føre til at den nederste delen av stammen er fri for greiner.

Bruksområde: Bjørkenever har blitt brukt til takmateriale. Greiner har vært brukt til sopelimer. Samene har blant annet utnyttet bjørkestammen til sledeemner. Bjørk brukes i dag blant annet til brensel og møbelproduksjon (Kristoffersen,2007; 35).

Fjelløyentrøst

Familie: Maskeblomstfamilien
Størrelse: 3-20 cm
Enkeltindivider er funnet opp til 1800moh i jotunheimen og 1060moh i Troms.

Utbredelse: Europa og på begge sider av Nord-Atlanteren.

Planten er liten med nesten runde, taggete blad. Blomsten er hvit til lysfiolett. Den foretrekker kalkgrunn, og finnes på eng, hei og myrer i fjellet. Øyentrøstartene er halvparasitter og snylter på røttene til andre planter. Fjelløyentrøst er vanlig i hele fjellheimen (Kristoffersen,2007; 160).

Bringebær

Familie: Rosefamilien
Størrelse: 0,5 – 1,5 meter
Enkeltindivider er funnet opp til 1340 moh på hardangervidda.
Utbredelse: Europa og Vest-Asia.

Bringebær er en flerårig busk. Bladene er trekoplete og hvitlodne på undersiden. Blomsten er beskjeden med små, hvite, smale kronblad. Utpå sommeren utvikles blomsten til det velsmakende røde bæret. Bringebær vokser i løvskog, skogkanter, kratt, veikanter og hogstfelt på næringsrik grunn. Bærene brukes i syltetøy, saft og som tilsetning i likører. Bladene har vært brukt til urtete.
Bringebær er vanlig opp til skoggrensen nord til Nord-Troms (Kristoffersen,2007; 94).

Ryllik

Familie: Kurvplantefamilien
Størrelse: 10 – 60 cm
Enkeltindivider er funnet opp til 1590 moh på Fillefjell i Sør-Norge og 760 moh i Troms.
Utbredelse: Ryllik er vanlig i hele landet opp til snaufjellet. Europa og den nordlige halvkule fordelt på flere arter.

Ryllik er en av våre vanligste planter. Den kjennetegnes av halvskjermer av hvite små blomster. Bladene er sterkt oppdelte Planten har et godt utviklet rotsystem, som kan gi store lokale forekomster. Voksestedet er grøftekanter, tørre enger, bakker og åpen skog.
Ryllik er en gammel kultur- og medisinplante og var tatt i bruk av kinesere allerede for 4000år siden. Achilles brukte ryllik til å lege soldatenes sår. Te av ryllik har vært brukt som et universalmiddel mot nesten alle slags plager. Ryllik er ellers brukt i brennevin, i øl og som krydder i maten 

(Kristoffersen,2007; 187).

Einer

Familie: Sypressfamilien
Størrelse: Busk eller et lite tre opptil 15 meter
Enkeltindivider er funnet opptil 1730 moh i Jotunheimen og 1065 i Troms.
Utbredelse: Fra Lindesnes til Nordkapp. Både Grønland og i varme California og er utbredt i hele den nordlige halvkule. Einer er svært tilpasningsdyktig og kan vokse i nesten all slags jord bare den får nok lys.

Einer er vårt mest utbredte bartre. Frøet sitter i en bærkongle (einerbæret). Einerbæret er grønt første året og gråblått det andre året. I Sverige og Finland er det registrert eksemplarer på rundt 1000 år. Har mange anvendelsesområder. Den har vært brukt blant annet til luftige låvevegger, hesjestaur og sledemeier. Utkok av einer har vært brukt mot sykdommer og utøy blant folk og fe. Einebær brukes i dag blant annet som krydder både i visse brennevinsorter og i mange matretter (Kristoffersen,2007; 25).

Røsslyng

Familie: Lyngfamilien
Størrelse: 10 – 50 cm
Enkeltindivider er funnet opptil 1450 moh.
Utbredelse: Røsslyng er vanlig i lavere strøk i hele landet. I fjellet er den forholdsvis vanlig nord i polarsirkelen, og mindre vanlig lenger nord og i indre deler av Østlandet. Totalutbredelse omfatter Europa og tilstøtende områder i Vest-Asia og Nordvest-Afrika.

Røsslyng er en av våre vanligste lyngplanter. Den er en tettgreinet lyngbusk med små og nåleformete blad. Blomsten er vanligvis rødfiolette. Den trives best i næringsfattig lynghei og berg. Røsslyng blomstrer sent. Planten har hatt stor betydning i produksjon av lynghonning fordi den inneholder mye nektar og tiltrekker humler og bier. Den har også vært høstet og brukt som brensel (Kristoffersen,2007; 135). 

Fjellkrekling

Familie: Kreklingfamilien
Størrelse: 3 – 20 cm
Enkeltindivider er funnet opptil 1770 moh. på Dovrefjell og 1170 moh. i Troms.
Utbredelse: Fjellkrekling er svært vanlig i det meste av fjellet. Til og med Svalbard og Jan Mayen. Totalutbredelsen omfatter Europa og den nordlige halvkule.

Fjellkrekling er en dvergbusk. Bladene er nåleformete og vintergrønne. Blomsten er uanselig og rødlig av farge. Frukten er en blank, svart og saftig steinfrukt. Den foretrekker næringsfattig grunn og lysåpne steder. Voksestedet er lyngskog, hei, myr og bergknauser. Fjellkrekling har vært brukt både til å lage vin og som ingrediens i likør (Kristoffersen,2007; 140).

Engsmelle

Familie: Nellikfamilien
Størrelse: 20 – 70 cm
Enkeltindivider er funnet opptil 1330 moh. ved Oppdal i Sør-Trøndelag.
Utbredelse: Engsmelle er vanlig nord til Troms og opp til skoggrensen. Eurasia og Nord-Afrika.

Engsmelle er lett kjennelig på det oppblåste begeret. Stengelen er opprett med mange hvite blomster i toppen av stilken. Voksestedet er eng, veikanter og setervoller. På gode voksesteder kan den opptre i mengder. Navnet smelle kommer av at unger moret seg med å presse det oppblåste begeret mot håndbaken til det brast med et lite smell. Engsmelle har også vært brukt til mat. Bladene har vært brukt til salat og røttene som erstatning for gulrot (Kristoffersen,2007; 46).

Rosenrot

Familie: Bergknappfamilien
Størrelse: 5 – 30 cm
Enkeltindivider er funnet opptil 2280 moh. på Galdhøpiggen
Utbredelse: Rosenrot er vanlig i hele fjellkjeden i Norge. Både på Vestlandet og i Nord-Norge går den helt ned til kysten. Europa og nordlige deler av Asia og Amerika.

Rosenrot er frodig og særpreget. Både stengelen og blad er kjøttfulle. Stengelen er oppreist med grønne, skruestilte blad. Planten er særbu med egne hann- og hunnplanter. De gule blomstene sitter samlet i toppen av hver stilk. Etter pollineringen blir hannblomstene borte, mens hunnblomsten utvikler røde belgkapsler. I fjellet vokser den både på tørre og fuktige berg, vierkratt, enger og heier. Rosenrot har høyt innhold av blant annet C-vitaminer og har vært brukt både som lege og næringsmiddel. Den har vært brukt blant annet som hårmiddel, til pleie av sårskader og til lindring av hodepine. Planten har ofte blitt plantet på tak til beskyttelse mot brann (Kristoffersen,2007; 70).

Musøre

Familie: Vierfamilien
Størrelse: 2 – 15 cm
Enkeltindivider er funnet opptil 2170 moh. i Jotunheimen
Utbredelse: Begrenset til den nordlige halvkule inklusive Europa, Grønland og nordøstlige Nord-Amerika.

Museøre er en liten, krypende busk med mesteparten av greinsystemet under jorden. Den er en av våre minste arter med forvedet, treaktig stamme. Den er nøysom, og voksestedet er ofte på snøleier og andre fuktige steder. Når musøre omsider smelter fram fra snøen, trenger den bare et par uker med god varme før den blomstrer. Den danner ofte tette matter og kan bli svært gammel (Kristoffersen,2007; 22).

Litteratur

Kristoffersen, Trond, Det blomstrende fjellet (2007), Vigmostad & Bjørke AS